Nadia Zhuk - kraften i holdningsendring og kollegastøtte

Nadia Zhuk er en selvlært programvareingeniør hvis oppgave er å hjelpe mennesker uten teknisk bakgrunn å lære å kode og få vellykkede teknologikarrierer. Som barn ble hun skremt av teknologi, men i midten av tjueårene førte et karrierebytte til at omfavnet programvareutvikling. I den siste #WomenWhoMaster-serien deler Nadia hvordan hun lærte å tro på seg selv, hvor viktig det er å ha en støttekrets og hva hun håper for fremtiden til teknologibransjen.

Spørsmål: Kan du fortelle oss om jobben din og hvordan en vanlig dag på jobb ser ut?

Jeg er en produktingeniør hos Intercom. Jeg fokuserer først og fremst på å bygge og forbedre chatboter og andre typer automatisering. Jeg bruker dagene på å bygge nye funksjoner, refaktorisere eksisterende kode eller jobbe med produkthelse.

Spørsmål: Kan du fortelle oss om barndommen din og hvordan du kom deg inn i teknologibransjen?

Historien min er ganske forskjellig fra mange andre som jobber i STEM. Jeg vokste opp på 1990-tallet i det post-sovjetiske Hviterussland. Det var en vanskelig tid, inkludert for landet mitt og familien min. Vi hadde først råd til vår første datamaskin da jeg var 15 – det var i 2006. Da jeg vokste opp, hadde jeg ingen forbindelse til teknologi og hadde egentlig ingen interesse for det. Jeg har alltid vært mer trukket mot humaniora: lesing, skriving og fremmedspråk. Disse interessene førte til at jeg ble redaktør og journalist i et selvstendig nyhetsmagasin. 

Da jeg var 25, la vi ned bladet, og jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre videre. Jeg visste at jeg ønsket å flytte fra Hviterussland til Polen, og jeg visste også at jeg manglet kompetansen jeg trengte for å få dette til å lykkes. Etter litt undersøkelser ble det tydelig for meg at jeg trengte teknisk kompetanse for å kunne ansettes i et nytt land. Men jeg ble fortsatt skremt av teknologi. Jeg følte at det var en type mennesker som kunne kode, og så var det folk i den andre leiren, folk som var bedre på humaniora. Jeg følte at jeg tilhørte den andre leiren.

Spørsmål: Var det da du begynte å tilegne deg teknisk kompetanse?

Ja. Jeg begynte å lære stykkevis og delt. Først lærte jeg Excel, så Photoshop, og så andre tekniske programmer. Så ble det koding. Jeg gikk ikke på universitetet eller et kurs for å lære. Det var bare meg og datamaskinen min.

Det var ganske utfordrende. Jeg måtte finne bøker og ressurser på nettet og deretter se hva som fungerte og hva som ikke gjorde det.

Spørsmål: Hvilket råd vil du gi til andre kvinner med STEM-karrierer?

Noen av de beste karriererådene jeg har lest kommer fra boken «Nice Girls Don't Get The Corner Office». Det er en bok som handler om de ubevisste feilene kvinner gjør som saboterer karrieren deres. En av disse feilene er å ikke stå opp for deg selv under lønnsforhandlinger eller når du ber om en forfremmelse. Dette kan være utfordrende for kvinner som har blitt sosialiserte til å tilfredsstille alle rundt dem og som er redde for å bli oppfattet som «krevende». Men det er så viktig å lære å stå opp for seg selv og kjempe for det som tilhører deg!

Spørsmål: Hadde du en mentor, en spesifikk person, som du møtte under denne karrierebytteprosessen som virkelig hjalp og veiledet deg?

Da jeg først begynte med teknologi, hadde jeg ingen bransjementor, og det er noe av det jeg angrer på. Heldigvis ble jeg introdusert for en veldig erfaren mentor midt i karrieren. Selv om jeg bare hadde én mentorøkt med henne, så ga hun meg så mye veiledning og hjalp meg med å finne veien i teknologiens verden. Mentorskap kan være utrolig betydningsfullt, og noen ganger er én økt alt du trenger for å få svar på spørsmålene dine.

I dag veileder jeg andre som lærer å kode, og det er ikke mulig å overvurdere betydningen av mentorskap og ekstern støtte. Det første jeg anbefaler kodenybegynnere er å bygge en støttekrets. Det kan være i det virkelige liv, som en studiegruppe, eller på nett, som #100DaysofCode. Å ha en støttekrets vil bidra til å holde deg motivert når læringen blir vanskelig, og senere vil det hjelpe deg å navigere i komplekse karrieresituasjoner, som å forlate en giftig arbeidsplass eller be om en forfremmelse.

Spørsmål: En av måtene du hjelper folk som lærer å kode, er ved å dele erfaringene dine, som i boken Crossing the Rubycon. Hva kan kvinner lære av boken?

Boken er både min personlige historie og en trinnvis veiledning til hvordan du lærer å kode hvis du ikke har noen teknisk kompetanse. Første gangen jeg tenkte på å skrive den var da jeg på hvilke ressurser som allerede fantes for folk som lærte å programmere. Jeg innså at det ikke var mye innhold laget av mindre tekniske personer. Det virket som om de fleste innholdsskapere hadde en teknisk bakgrunn av en eller annen form før de ble programmerere, og jeg kjente meg aldri igjen i disse historiene. 

Boken er ment for personer som meg – person uten teknisk bakgrunn som ønsker å lære å kode og bygge en teknologikarriere. Den er ment å være deres personlige karrieretrener. En ressurs å gå tilbake til når de mister troen på seg selv eller føler at de ikke kan gå videre. Boken inneholder en trinnvis veiledning for hvordan du tilegner deg teknisk kompetanse, hvordan du får din første kodejobb, og deretter hvordan du bygger en vellykket karriere som programmerer.

Spørsmål: Se for deg at oldebarnet ditt valgte samme karriere som deg. Hun gikk ut av skolen i år 2100. Hvordan vil du at fremtiden hennes skal se ut?

Jeg vil at hun, akkurat som alle andre, skal føle seg sterkere og huske at hun kan gjøre det hun vil. Jeg håper at det er færre begrensninger og mindre portvokting, både internt og eksternt. Men viktigst av alt, innen den tid håper jeg at vi ikke trenger å snakke om kvinner i teknologi eller menn i teknologi, fordi den typen problemer vi diskuterer akkurat nå ikke lenger eksisterer.