Nelly Cheboi underviser i tekniske ferdigheter for å løse fattigdom på en bærekraftig måte

Nelly Cheboi er en ambisiøs teknologileder som ønsker å få flere kenyanere inn i den digitale økonomien og utvikle effektive, skalerbare løsninger for fattigdom. I løpet av ungdomsåret på college startet hun en skole for å gjøre nettopp dette, og nå lærer hennes ideelle organisasjon TechLit Africa 4000 elever i alderen 5 til 14 år om grunnleggende dataferdigheter. Nelly ble med Logitech MX for #WomenWhoMaster-serien for å snakke om hvordan hun gir tilbake til lokalsamfunnet på landsbygden i Kenya ved å gi tilgang til datamaskiner og lære bort digitale ferdigheter.

Spørsmål: Hvordan var oppveksten, og hvordan preget det den du er i dag?

Jeg vokste opp i Mogotio, en liten landsby fire timer fra Nairobi i Kenya. Jeg vokste opp i fattigdom – jeg gikk barbeint på skolen og la meg sulten. 

Skoler i Kenya er veldig dyre å gå på, spesielt videregående skoler. Jeg så moren min som enslig forsørger jobbe hardt for å betale for utdannelsen til mine eldre søstre. Naboene våre ville alltid si: «Hvorfor jobber du så hardt med utdanning til jentene dine? Disse jentene skal giftes bort, du trenger ikke bekymre deg for at de skal få utdanning». Men hun ønsket å gjøre det. Jeg så henne prøve seg på mange bedrifter og mislykkes, men fortsatt stå opp neste dag og prøve på nytt. Jeg ble bare overveldet av beundring for denne fenomenale kvinnen. 

Så det ble virkelig motivasjonen min i livet. Jeg ville at moren min skulle pensjonere seg, og jeg ønsket å bygge bærekraftige løsninger som tar bort smerten som følger med fattigdom.

Spørsmål: Du gikk på college i USA og bestemte deg for å studere informatikk. Har du alltid vært interessert i vitenskap?

Nei. Jeg visste ingenting om teknologi. Det var ikke engang en del av vokabularet mitt. Jeg ville bli pilot. Det var tanken om å fly bort fra fattigdom. Men min første flytur var til Amerika, og jeg skjønte at jeg egentlig ikke hadde lyst til å bli pilot. Så jeg prøvde å finne noe annet jeg kunne gjøre. Jeg har alltid likt kjemi, så jeg begynte med det. Jeg holdt på å studere kjemi helt til jeg tok et annet hovedfag, anvendt matematikk. 

I løpet av det første året på college måtte jeg ta en introduksjonskurs i Java på grunn av hovedkravet i matte, og jeg falt umiddelbart pladask for det. Jeg droppet ut av kjemistudiet og byttet til hovedfag i informatikk. Det endte med at jeg fikk graden min i informatikk på ett år!

Spørsmål: Da du gikk på college ble du inspirert til å starte en skole og gi tilbake til lokalsamfunnet ditt. Hvorfor fikk du lyst til å gjøre noe så ambisiøst i så ung alder?

På college fikk jeg jobb som vaktmester. Som internasjonal student kunne jeg jobbe 20 timer i uken for minstelønn. Jeg sparte alle pengene til familien min. Jeg hadde endelig spart nok til å flytte familien ut av det nedslitte barndomshjemmet og overtok forsørging av familien min, slik at mamma endelig kunne ta en pause. Jeg ønsket å fortsette å forsørge familien min, men jeg innså at hvis jeg fortsatte å sende penger hjem hver måned, ville jeg aldri kunne gi noe tilbake til lokalsamfunnet mitt. Så jeg bestemte meg for å bygge en skole. Det var slik Zawadi ble startet.

En skole er bærekraftig. Foreldre betaler rundt 10 USD hver måned for at barna deres skal gå på denne skolen, og de pengene er nok til å betale for lærere og andre nødvendigheter. I tillegg var alle datamaskinene til å begynne med de jeg samlet inn mens jeg jobbet i Amerika. Etter at jeg var ferdig med college, jobbet jeg for et teknologiselskap. Jeg merket meg hvor mange datamaskiner som går til spille i disse selskapene – hvert tredje år blir datamaskinene kasserte fordi de blir for trege for teknologiarbeidere. Enkelte av dem resirkuleres, men ikke mange. Så jeg begynte å samle inn disse datamaskinene og ta dem med til skolen.

Disse datamaskinene var utgangspunktet for å bruke skolen til å introdusere nye ideer for lokalsamfunnet. Skolen gir muligheten til å eksperimentere og hjelpe andre med å lære nye ting.

Spørsmål: Hvordan gjorde du endringer for å utvide skolen til å omfatte mer likeverdige tjenester for jenter?

Barna kom til skolen på fritiden for å lære grunnleggende ferdigheter, som å bruke en datamaskin eller en mus. Men etter en stund merket vi at de fleste av elevene som kom tilbake var gutter. Jenter bodde hjemme for å bidra med gjøremål. Så vi innså at for å sikre lik tilgang, måtte vi gå til eksisterende skoler. Denne innsatsen ble den ideelle organisasjonen min TechLit Africa, som samarbeider med skoler om å tilby et pensum med fokus på mestringstro, feilsøking og internettferdigheter. Vi underviser i ferdigheter som koding, grafisk design, lyd- og videoproduksjon – og det hele er prosjektbasert. Lærere og spesialister tilnærmer seg læreplanen ut fra et karriereperspektiv, slik at elevene lærer å bruke datamaskinen og annen teknologi på samme måte som de ville gjort som profesjonelle. I dag når vi 4000 elever fordelt på 10 skoler. Vår neste milepæl er å samarbeide med 100 skoler over hele landet.

Spørsmål: Hvorfor er det så viktig for jentene, og alle elevene du jobber med, å bygge opp digital kompetanse?

I Kenya er alle gründere, men de har veldig, veldig små virksomheter. Det er ikke mange av dem som vokser fra en liten virksomhet til en mellomstor virksomhet som kan sysselsette folk.

Spørsmål: På hvilke måter hjelper du flere kvinner med å gjøre fremskritt innen STEM og forme fremtidens fortelling?

Noe av det fascinerende vi ser i Kenya er at fordi folk ikke har et sterkt forhold til datamaskiner, er all partiskhet borte. I TechLit Africa finnes det en jente på ti år, og hun elsker koding. Det er alt hun driver med. Det finnes også en gutt som liker å bruke word-dokumenter til å formatere bokstaver, noe vi vanligvis tror er sekretærarbeid – det elsker han. Det er ingen partiskhet. Disse barna kan komme inn med blanke ark, finne appene de liker og uttrykke seg selv i det. Det er en av de sterke tingene jeg ser fungerer i arbeidet mitt. Vi har eliminert alle skjevheter.